1 Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:
2 Skulde en ordflom bli uten svar, eller en ordgyter f氓 rett?
3 Skulde dine store ord drive menn til taushet, skulde du spotte uten at nogen skammer dig ut?
4 Og skal du f氓 si: Ren er min l忙re, og skyldfri er jeg i dine 酶ine?
5 Men bare Gud vilde tale og oplate sine leber mot dig
6 og 氓penbare dig visdommens hemmeligheter, at det i dem er dobbelt forstand! Da m氓tte du nok innse at Gud tilgir dig noget av din misgjerning.
7 Mon du kan finne bunn i Guds vesen eller n氓 frem til den Allmektiges ytterste grense?
8 Himmelh酶i er den*, hvad kan du gj酶re? Dypere enn d酶dsriket, hvad vet du? / {* d.e. Guds visdom.}
9 Lengere enn jorden er dens m氓l og bredere enn havet.
10 Om han farer frem og setter i fengsel og sammenkaller retten, hvem vil da hindre ham?
11 For han, han kjenner de falske folk og ser uretten, uten at han trenger 氓 gi akt p氓 den,
12 og selv en uvettig mann f氓r forstand*, og et ungt villesel blir f酶dt til menneske. / {* n氓r Gud s氓ledes g氓r i rette med ham, JBS 11, 10.}
13 Hvis du retter ditt hjerte og utbreder dine hender til ham -
14 er det synd i din h氓nd, da ha den bort og la ikke urett bo i dine telt -
15 ja, da skal du, fri for lyte, opl酶fte ditt 氓syn og st氓 fast og ikke frykte;
16 for du skal glemme din m酶ie, som forbifarne vann skal du komme den i hu.
17 Og lysere enn middagen blir da ditt liv; m酶rket blir for dig som morgenen.
18 Og du skal v忙re trygg, for da er det h氓p, og n氓r du har sett dig vel omkring, kan du legge dig trygt til ro.
19 Og du skal hvile, og ingen skal skremme dig op, og mange skal s酶ke din yndest.
20 Men de ugudeliges 酶ine t忙res bort; de har ingen tilflukt mere, og deres h氓p er 氓 ut氓nde sjelen.